Det finnes steder som føles som om de er hentet rett ut av en annen verden – og for meg ble Erice akkurat et sånt sted.
Den dagen jeg besøkte den lille fjellbyen på Sicilia, lå tåken tung som et slør over brosteinsgatene. Sikten var så dårlig at jeg knapt kunne se mer enn noen meter foran meg, og alt rundt meg forsvant inn i et mykt, grått mysterium. Det føltes nesten som å vandre gjennom en scene fra Harry Potter – som om noe magisk kunne dukke opp rundt hvert hjørne.
Og for en by det er.
Erice er utrolig liten, nesten som en hemmelig landsby gjemt på toppen av verden. Noen av gatene var de smaleste jeg noen gang har gått gjennom, så trange at man nesten må trekke pusten litt ekstra når man passerer noen. Jeg var der utenfor sesong, og var nesten alene i byen sammen med min kjære, noe som gjorde stemningen litt ektra eventyrlig. Små steinhus ligger tett i tett, med blomster som titter frem fra vinduer og dører som ser ut som de har stått der i hundrevis av år.
Til tross for tåken – eller kanskje nettopp på grunn av den – var stemningen helt spesiell. Alt ble roligere, mer dempet. Lydene forsvant nesten, og det føltes som om tiden gikk saktere. Det var bare meg og min kjæreste, de svingete gatene og følelsen av å være et sted som ikke helt tilhører vår tid.
Det var også noe utrolig romantisk over det hele. Kanskje det var de smale smugene, kanskje det var stillheten, eller kanskje det var følelsen av å være pakket inn i en sky, langt borte fra resten av verden. Men mest av alt tror jeg det var fordi jeg fikk oppleve dette sammen med kjæresten min. Uansett hva det var, gjorde det opplevelsen helt uforglemmelig.
Noen steder er vakre i solskinn. Andre blir enda vakrere i tåke.
Erice er definitivt et av dem.
0 kommentarer